Da gytebestandsmål ble innført i 2009, var det den største forandringen som hadde skjedd i lakseforvaltningen de siste 30 årene. Det har hatt store, positive ringvirkninger.
Gytebestandsmålet hjelper oss til å vite om vi har et overskudd som kan høstes i sjø- og elvefisket eller ikke. Foto: Tonje Aronsen /NINA.
Denne saken er skrevet i forbindelse med Villakskonferansen 2019, basert på et foredrag som Torbjørn Forseth, forsker i Norsk institutt for naturforskning (NINA), skal holde på konferansen.
I 2009 skjedde det en revolusjon i lakseforskningen og -forvaltningen da gytebestandsmål ble innført som forvaltningsverktøy.
Siden lakseforvaltningen startet har målet vært at vi skal høste av et overskudd, ikke av kapitalen, noe som også er lovfestet. Tidligere ble forvaltningen i hovedsak basert på utviklingen i rapporterte fangster. Hvis fangstene gikk ned, ble fisket redusert, gikk fangsten opp, kunne fisket justeres opp, uten at noen visste hvor stort det høstbare overskuddet var.
Forteller når det er nok gytelaks i elva til å høste av et overskudd
Gytebestandsmålet er mengden hunnlaks som må være igjen i elva etter fisket, for at maksimalt antall smolt kan produseres i elva fra hver årgang med gytefisk. Målet er bestemt av elvearealet og antakelser om elvas produktivitet. Målet hjelper oss til å vite om vi har et overskudd som kan høstes i sjø- og elvefisket eller ikke.
– Da forslag til gytebestandsmål ble presentert for første gang i 2007 var det mange som mente at forskerne var gale, fordi mange av bestandene fikk så høye gytebestandsmål. Etter 10 år så mener mange at de kanskje er for lave, så det har skjedd en stor holdningsendring, forteller forsker Torbjørn Forseth i Norsk institutt for naturforskning (NINA), som var en av forskerne som var med på å utvikle gytebestandsmålene.
Det var NASCO (The North Atlantic Salmon Conservation Organization) som i sin tid foreslo at det skulle lages slike bevaringsmål. Norge var tidlig ute og har gytebestandsmål for alle de om lag 450 norske laksebestandene.
En revolusjon for lakseforskning og lakseforvaltning
Forseth forteller at innføring av målene har hatt store konsekvenser for forvaltning av både sjøfiske og elvefiske, og han bruker ordet revolusjon om effekten det har hatt både for lakseforskning og -forvaltning.
– Innføring av gytebestandsmål har ført til innstramminger som har redusert beskatningen. Nå har vi nok gytefisk i nesten alle elvene, og det har trolig ikke vært så mye gytefisk i elvene på minst 30 år, sier Forseth. Noen plasser begynner vi også å se resultater av større gytebestander ved at mer laks kommer tilbake, til tross for at mange andre faktorer påvirker bestandene negativt.
Innen forskning har gytebestandsmål hatt stor betydning ved at forskerne nå har et fast mål å sammenligne bestandsstørrelsene med.
– Det muliggjør nye analyser ved at vi kan beregne hvor mye laks som kommer tilbake i forhold til hvor mye det burde komme tilbake, forklarer Forseth.
Det var nettopp slike analyser som gjorde at Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nylig kunne vise en reduksjon av villaks på bestandsnivå i Norge på grunn av lakselus, ved at det kommer færre laks tilbake fra havet for å gyte i elvene. Årlig tap på grunn av lakselus i 2010-2014 ble beregnet til 50 000 voksne laks.
Innføring av gytebestandsmål har dessuten stimulert til å skaffe mer kunnskap.
– Det har økt kunnskapsnivået enormt. Den lokale og sentrale forvaltningen kan ikke forvalte i blinde, og da må vi skaffe nødvendig kunnskap. I dag foregår det hvert år en stor og viktig aktivitet med ulike former for gytefisktelling i 150 vassdrag. Tidligere foregikk slike tellinger bare i et fåtall vassdrag, avslutter Forseth.